Det umuliges kunst

Klimakrisen har nå gått over i galskap. Har vi en kunstner ombord?

Titanic Sinking, av Willy Stöwer (1912)

Forbrenning av olje, kull og gass når nye rekorder, forteller ferske tall fra Global Carbon Budget. Verden har aldri sluppet ut mer CO2 enn i 2022. Med denne takten har vi ni år igjen før vi når utslippsbudsjettet til 1,5-gradersmålet. Vi bygger oss fortsatt raskere inn i problemet enn ut av det. Det skjer til tross for tiår med massiv oppmerksomhet fra miljøorganisasjoner og talløse krisemøter blant verdenslederne.
Denne uken kom også nyheten om at Exxon med stor nøyaktighet forutså scenarioene allerede på 1970-tallet. Vi har visst, lenge. Vi dulter hardere og hardere i både i teknologien og økonomien, uten at systemets grunnbetingelser synes å rikke seg.
Hva er det som mangler?

Kulturen er et virkestoff

“Hvis musikken endrer seg, vil statens lover alltid følge etter”, advarte filosofen Platon i boken “Staten”, skrevet 375 år før kristus. Rytmene, harmoniene og poesien var farlig for makthavere. Kunsten hoppet over fornuften og appellerte direkte til enkeltmenneskets følelser. Dermed kunne den utfordre fellesfortellingen en stabil stat er avhengig av.

Et godt kunstverk kutter ikke CO2-utslipp. Men det kan stille spørsmål. Det kan synliggjøre sannheter noen vil skjule. Det kan åpne perspektiver. Det kan skape nye fellesskap, og mobilisere til handling.

Det finnes talløse eksempler på denne kraften. Kinesiske Ai Weiwei sitt budskap om demokrati menneskerettigheter er livsfarlig for det mektige kinesiske regimet. Banksy har sammen med lokale gatekunstnere minnet en hel verden uretten som begås i Palestina. Norske Mari Boine revitaliserte den samiske selvbevisstheten ved å gjøre joik tilgjengelig for et bredere publikum. På 1800-tallet skapte nasjonalromantisk musikk og billedkunst oppslutningen om å løsrive Norge som en selvstendig stat.

I motsetning til det vi får inntrykk av er politikken i sin natur reaktiv, ikke proaktiv. Den speiler tidsånden, og vil aldri kunne strekke seg lenger enn det fremtidsfortellingene våre åpner for.

"Kunstnere er etter min oppfatning de virkelige endringsarkitekene, ikke de politiske lovgiverne, som implementerer endringer i etterkant”, skrev William Burroughs for tredve år siden.

En global bevegelse

Nå er klima- og naturkrisen i ferd med å bli kjernetema. Vi ser det i Avatar-filmene som i praksis baserer seg på Gaia-hypotesen, og fremhever verdien av balanse mellom mennesker og natur. Folkrockbandet Real Ones har nettopp sluppet Love your mother, et album som kretser rundt temaet bærekraft. Singelen ved samme navn er dedikert til konflikten rundt gruvedumping i Førdefjorden. En konseptplate om miljøvern, som vil bli tatt på alvor kunstnerisk? I 2023 føles det ikke bare naturlig, men helt nødvendig.

Ta gjerne en lytt:

“Bortenfor nyhetene vokser det, sakte og dypt, frem en bevegelse preget av langsiktig tenkning og strukturell endring. Den tiltrekker seg ikke mye oppmerksomhet før den blir sint. Men et rikt og robust rotsystem vokser frem, og de første grønne spirene begynner å bryte overflaten”, skrev Brian Eno i en artikkel i The Economist nylig.

Han var håpefull, etter å deltatt på arrangementet Fixing the Future i Barcelona. Her inngikk kunstnere og artisteri et mangfoldig tverrpolitisk og tverrfaglig nettverk. Relasjon for relasjon etableres det Eno beskriver som “stillaset rundt en fremvoksende global bevegelse”.

Systemets motstandsdyktighet

Flinke byråkrater har laget gode arbeidstegninger for den store ombyggingen. Om du ber den regenerative AI-roboten ChatGPT løse klimakrisen kommer den opp med en nipunktsliste bestående av blant annet grønn energiomstilling, redusert energiforbruk, treplanting, resirkulering, innføring av skatter og økte bevilgninger til teknologiutvikling. Alt er velkjent, alt lar seg gjøre.

Problemet er ikke mangel på vilje eller løsninger. Problemet er at den teknologiske utviklingen og de økonomiske rammene defineres av de som har teknologisk og økonomisk makt fra før. Systemet har en innebygget motstandsdyktighet, som bremser prosessen. Det er fortsatt full fest i baren på det synkende skipet.

Det gjør kunsten viktigere enn noensinne. Vi trenger ikke robotisert oppsummering av ting vi vet fra før. Vi trenger kontinuerlig og kritisk utforskning, erfaringer som endrer perspektiver, alternative angrepsvinkler og nye fellesreferanser. Fremover må sorg, sinne, oppgitthet og avmakt omdannes til håp og handlekraft. Like viktig som forhandlerne og teknologene er derfor poetene, låtskriverne, manusforfatterne, billedkunstnerne og scenearbeiderne. Galskapen i situasjonen må bli premisset. Kulturens jobb er å sprenge de rammene som holder utviklingen tilbake.

Anders

---

Takk for at du har lest så langt 🌱

Målet med dette nyhetsbrevet er løfte frem ideer og folk som bidrar til en helt nødvendig endring. Vi må åpner nye perspektiver i samtalen om hvilken fremtid vi ønsker oss, og hvordan vi kommer dit. En remaker er et menneske som tenker på seg selv som en endringsagent. Slike mennesker finnes overalt - i politikk, næringsliv, skoleverket, kultur og forskning. Vi trenger verdibaserte fellesskap, og samtaler som går på tvers. Målet på litt sikt er å videreutvikle konseptet og skape en annerledes medieplattform. Jeg har også etablert et nyhetsbrev på engelsk. Om du vil bidra i et fremtidig skrivekollektiv og på andre måter bidra til prosjektet, send et ebrev til anders@remaker.no, eller ta kontakt via LinkedIn.