Urfolk kommer fra fremtiden
Skal vi utvikle en regenerativ, grønn industri trenger vi kompetansen og tenkningen fra kulturer som lever tett på naturen.
Samiske gammer er unike konstruksjoner: Et reisverk av bøyde bjørketrær, som ofte blir funnet i fjellsider der snøen tynger stammene om vinteren. Bjørkenever blir brukt som diffusjonsåpen fuktsperre. Torv- eller jorddekke, funnet i nærheten av byggetomten, fungerer isolerende og forsterker konstruksjonen over tid fordi røttene vokser inn i hverandre. Om man legger til grunn moderne krav om nullutslipp og sirkularitet i byggenæringen er gammer radikal, fremtidsrettet arkitektur. Bygningsdelene er ureiste og naturens egne prosesser gjør halve jobben. Bruken av levende materialer er helt i tråd med forskningsfronten.
Nye ideer om fremtiden
I forrige uke satt jeg i et panel på konferansen Arctic Frontiers sammen med blant annet den norske fiskeriministeren og representanter for inuitsamfunn i Nunavut og på Grønland. Temaet var matsystemet i nord, og de pågående endringene i Arktis: Fiskens migrasjonsruter, som har vært avgjørende for bosetting og tradisjonell kultur, endrer seg. Med klimaendringer tvinges små og store samfunn til å tenke nytt rundt matproduksjon og verdiskaping.
Jeg bidro med to enkle poenger:
1. Vi må utnytte råstoffet vårt mer effektivt, gjennom bruk av moderne teknologi og målrettet sirkulær industriutvikling.
2. I utviklingen av et morgendagens matsystem bør vi ta utgangspunkt i naturforståelsen og designfilosofien urfolk har vært bærer av i uminnelige tider.
Sagt annerledes: Regenerative modeller er fremtiden. Men de var også fortiden.
Problemet er måten vi tenker på akkurat nå.
Nye ideer om fremtiden
Jeg brukte havbruksnæringen som eksempel. Oppdrett drives i dag basert på en lineær modell. I den ene enden: Soyaprotein og andre fôrkilder, ofte dyrket i Amazonas. Fôret ender opp som slam under merdene, mesteparten år rett i sjøen. I den ferske Biodigsirk-rapporten er den årlige mengden slam estimert til 300 000 tonn i året - bare i Norge.
Det finnes mange grep for å vri denne produksjonen i sirkulær retning, og mange fordeler ved å gjøre nettopp det. Vi kan eksempelvis dyrke alger og lavtrofiske arter for å få opp lokal produksjon av fôr, og redusere avhengighet til usikre, globale råstoffmarkeder. Vi kan få slam på land, og skape bioenergi. Det finnes allerede i dag teknologi som kan hente ut fosfor og nitrogen fra det som er igjen etter energiproduksjonen, som kan bruke til å fremstille bærekraftig gjødsel. I Norge kan vi teoretisk produsere mer fosfor og nitrogen enn det hele det norske landbruket importerer årlig i form av kunstgjødsel.
Det jeg beskriver her er serviettskissen til et industrielt system, forankret i ideene om en sirkulær bioøkonomi. Det viser at det hvordan man kan senke fotavtrykket i det globale matsystemet og samtidig styrke grunnlag for lokal verdiskaping. Nøkkelen er å ta utgangspunkt i tålegrenser, og investere i fremtidsrettet produksjon som spiller på lag med stedlige naturprosesser.
Kompetanse, ikke representasjon
Vi lever i en tid der vitenskapen har gitt oss unik og kvantifiserbar innsikt jordsystemets prosesser. Vi kan nå presist måle endringene på jorden, i havet og i atmosfæren. Men all kunnskapen vår virker liksom ikke. Vi synes intellektuelt og kulturelt utarmet av en moderne, vekstorientert tenkemåte.
Sirkulærøkonomi er enkelt å forstå: Vi skal ikke bruke mer enn vi trenger, ressurser skal ikke gå unødig til spille. Bærekraft er nesten banalt; vi skal ikke utnytte naturen hardere enn at den klarer å hente seg inn igjen. Men å oversette slike prinsipper til politikk og business er vanskelig i en tid der glemsel og ignoranse er satt i system. Derfor trenger vi urfolk-perspektiver med i designprosessen. Ikke som “representasjon” men som kompetanse og helt nødvendig hukommelse.
Det er ikke tilfeldig at denne teksten publiseres på samefolkets dag. Vi har grunn til å feire. Sterke og stolte urfolkskulturer gjør oss alle rikere, ikke bare på grunn av kulturarv og mangfold. Hos samer, inuitter og andre folkegrupper finnes en cutting edge grunnforståelse som må kombineres med andre typer kompetanse og gjøres til en del av det paradigmet vi er på vei inn i.
Urfolk står for vital tenkning som hører til i fremtiden, ikke fortiden. Ideene som fornyer oss, er ikke nye. De har vært her, hele tiden.